Flatrever

Ja, så er debatten omkring bruk av hijab i politiet og domstolene i gang igjen. Fra før erindrer vi at diskusjonen startet med at det var det en hijab-dame fra Sandnes som ønsket å bli tatt inn på Politihøgskolen. Nå er det dr. theol. Sturla Stålsett, leder for Kirkens Bymisjon og leder av et regjeringsoppnevnt utvalg som skal gjennomgå landets tros- og livvssynspolitikk, som friskt sparker i gang diskusjonen.

Vi har tenkt litt på dette. Det er jo innlysende at det er for mye konformitetspress og vanetenkning innenfor både politi og rettsvesen. Samfunnet er fortsatt bundet opp av altfor mange gamle konvensjoner. Hijab-damen i Sandnes som ønsker å bli politi, må selvsagt få lov til å bruke hijab som en del av arbeidsantrekket, tilliks med alle andre som måtte nære samme ønske. Noe annet er jo helt utenkelig. Vi støtter selvfølgelig dette fullt ut. Såpass må man da tåle i et vidsynt, moderne og multikulturelt samfunn, selv i en uniformert etat. Skulle bare mangle! Og tenk så rent ut forfriskende det vil være å bli møtt med hijab-kledde dommere i rettssalen. Det finnes vel knapt noe mer velegnet sted å bli minnet om det religiøse element i samfunnet.

På vår arbeidsplass innenfor den pedagogiske sektor finnes det så vidt oss bekjent ikke noen spesiell kleskodeks. Den tiden er forbi da lærerne skulle stille på jobb iført ulastelig dress med slips, eller, for lærerinnenes vedkommende, kjoledrakt eller tekkelig skjørt. Vi lurer derfor nå på om tiden ikke er inne for oss realisere vårt dyptfølte ønske om å bruke to fullstendig ulike sko på jobben, for å symbolisere den generelle diversiteten i samfunnet, samt dobbeltheten i oss selv. Ellers vil vi så gjerne få lov til å bruke vår finlandshette når vi har undervisning, og ellers etter ønske. Dette fordi vi ikke ønsker å la vårt sjarmerende smil og blendende skjønnhet få forstyrre det rent faglige. Sammen med de umake skoene, føler vi at dette vil bidra til å fjerne oppmerksomheten fra vårt legeme og ansikt, slik at vi unngår å vekke syndige, kjødelige lyster hos seksuelt hungrige og rabiate kvinnelige, for den del mannlige, fagskolestudenter og kolleger. Vi føler mer og mer at er en menneskerettighet, som må respekteres. Vi er jo en person med høy moral og stor personlig integritet. Til og med i banken må det være mulig å gå med finlandshette, dersom dette føles riktig. Dersom dette medfører problemer i banken, eller klager fra studenter og trusler om oppsigelse fra ledelsens side, får det i så fall bare stå sin prøve. Vi vil i så fall mobilisere det som kan krype og gå av byråkrati i sakens anledning, og regner selvfølgelig med gratis advokathjelp og full oppbacking i media. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg vil også bli vurdert. Dersom det mot formodning likevel skulle ende i vår disfavør, får vi heller forlate jobben. Vår personlige overbevisning og innlysende rett til å bedrive lær- og tekstilbasert sosial selvskading i enhver situasjon vi måtte ønske, må selvsagt gå foran alt. Det dreier seg om prioriteringer. Det føles bare så riktig! Tross alt er vår hustru – velsigne henne – i lønnet arbeid, og vi regner ellers med at staten, representert ved NAV, umiddelbart og uten unødvendige spørsmål står klar med åpen pengesmekk!